Universell utforming av persontransport – hva kreves?

Fagartikkel


Vi har alle behov for transport i hverdagen – enten det gjelder reiser til arbeid, utdanning eller fritid. Mangel på tilgjengelig transport er på samme måte et alvorlig hinder for å ta del i samfunnslivet på en likeverdig måte. Mye er gjort, både i Norge og resten av Europa – transport er et av de viktigste områdene for EUs lovgivning for rettigheter og tilgjengelighet, men hva må gjøres for å nå målet om likeverdig tilgang for alle?

 

Trinnfri inngang til trikk

Reisekjeden

Innledningsvis er det viktig å være oppmerksom på at transport ikke bare handler om selve transportmidlene, men også infrastrukturen rundt: Holdeplasser, stasjonsbygninger, terminaler og annet; informasjons- og kommunikasjonsteknologi, herunder billettering, reiseinformasjon og annen informasjon på nett og automat; og ikke minst tjenesteutøvelse.
Reisekjeden består av mange elementer, som til sammen bør utgjøre en serie av faktorer:

– Innhenting av informasjon om reisen, herunder om grad av tilgjengelighet på strekningen. I økende grad vil dette foregå via internett eller mobilapplikasjoner.

– Reise fra hjemmet eller annet utgangspunkt til stasjon, lufthavn, terminal eller holdeplass.

– Billettering, enten dette foregår elektronisk på mobilapplikasjon, internett, automat eller ved fysisk kjøp over skranke.

– Opphold på stasjon, terminal eller lufthavn, dette omfatter tilgjengelig skilting, veifinning, oppfattelse av informasjon og andre faktorer.

– Selve reisen med et transportmiddel, som vil omfatte på- og avstigning, sanntidsinformasjon om bord, trygg plassering, festing av rullestol og annet.

– De samme elementene ved retur.

Dersom ett eller flere av leddene i reisekjeden svikter når det gjelder gode løsninger eller mangel på universell utforming, vil mangelen på forutsigbarhet gjøre at mange personer med nedsatt funksjonsevne vil kvie seg for å bruke offentlig transport. Det er derfor viktig at tiltak for universell utforming ses i sammenheng og at de ikke blir gjennomført isolert fra andre elementer. Det er for eksempel lite hjelp i at et tog er godt tilgjengelig dersom plattformene ikke er tilpasset høyden på vognene ved på- og avstigning, eller at holdeplasser er universelt utformet men ikke bytrikkene.

Kanskje de største utfordringene gjelder passasjerer som skal tilbakelegge lengre strekninger som kombinerer flere typer transportmidler, som buss og ferge. Mange personer med nedsatt funksjonsevne uttaler at de kvier seg for slike reiser på grunn av usikkerheten omkring tilgjengelighet på i forhold til overgangspunktene, mangel på informasjon og annet. I tillegg til de fysiske krav til transportmidler og infrastruktur kommer også krav til formidling av informasjon i formater som er tilgjengelig for alle, gjennom alternative kanaler som tekst og lyd, høyttalere og skilter.

Men brukervennlighet handler ikke bare om de fysiske løsningene, men også tilrettelegging av tjenester som utøves i forbindelse med transport.

Alt dette stiller store krav til offentlige planleggere.

Utfordringer fremdeles

Selv om mange tiltak er foretatt og nye prosjekter er på vei, møter mange fremdeles utfordringer når det gjelder bruk av kollektivtransport. En rapport utgitt av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet i 2017[1] analyserte hvilke barrierer personer med nedsatt funksjonsevne møter ved bruk av kollektivtransport, og eventuelle konsekvenser manglende tilgjengelighet eller universell utforming har for den enkelte.

Funnene i rapporten viser at det til tross for mange års fokus på tilgjengelighetsproblematikk i offentlig transport gjenstår mange utfordringer for «betydelig flere med enn uten nedsatt funksjonsevne». Den deler mellom ulike fokusgrupper og de utfordringer de møter; personer med nedsatt bevegelsesevne reiser mest sjelden kollektivt, det vil si 3 av 10 melder at de aldri reiser kollektivt, mot 1 av 10 i befolkningen for øvrig. Av utviklingshemmede svarer 2 av 10 at de aldri reiser kollektivt. Derimot reiser synshemmede oftest kollektivt (6 av 10, mot 3 av 10 i befolkningen for øvrig, reiser daglig eller ukentlig). Blant personer med ADHD eller utviklingshemming reiser rundt 4 av 10 kollektivt daglig eller ukentlig. Privatbiler er ellers det vanligste transportmidlet både blant personer med og uten nedsatt funksjonsevne. Et annet interessant funn er at

«personer med nedsatt funksjonsevne reiser i større grad kollektivt som følge av mangel på alternative transportmåter, og i mindre grad fordi de betrakter det som en enkel reisemåte, sammenlignet med befolkningen uten nedsatt funksjonsevne»[2]

Hva er årsakene til at personer med funksjonsnedsettelser ikke benytter offentlig transport? Rapporten viser til flere faktorer:

– Dårlig informasjon underveis eller vansker med kommunikasjon eller sosiale situasjoner meldes av hørselshemmede (ved siden av faktorer som personer uten funksjonsnedsettelser også nevner, som avgangstidene, tidsbruk og pris).

– Fysiske forhold på transportmiddel eller holdeplass, eller avstand til holdeplassen – dette omfatter utfordringer ved på- og avstigning, og gjelder særlig bevegelseshemmede.

– Ubehag på grunn av mange inntrykk er en hovedårsak for personer med ADHD eller utviklingshemming; ofte kombinert med kommunikasjonsvansker eller sosiale situasjoner.

– Andre faktorer som berører flere er forutsigbarhet – for eksempel at man kun reiser på kjente strekninger, holdeplassannonsering, at man ikke ønsker å reise alene, og andre faktorer.

Konsekvenser av barrierene er at personer med nedsatt funksjonsevne i større grad enn andre opplever isolasjon, problemer med å komme dit man ønsker, og følelsen av å være en belastning for andre. Dette kombinert med at de sjeldnere enn andre kan få oppfylt reisebehovene sine gjennom alternative transportmidler.

Hvilke utfordringer møter passasjerer med nedsatt funksjonsevne?
Mens alle har de samme behovene for en godt tilgjengelig reisekjede, er det viktig at man har forståelse for at ulike personer møter ulike barrierer i forbindelse med reiser med offentlig transport. Noen eksempler er:

Syn

– Orienteringsvansker, som å finne inngangsdører på en buss, finne veien i stasjonsbygninger og annet.

– Mangel på tilgjengelig informasjon, bl.a. formidling i lydformat, skilt med god luminanskontrast og god bokstavhøyde.

– Mangel på tydelige kontrastmarkeringer på trapper, stolper, heiser og utspring.

Hørsel

– Behov for formidling av informasjon i visuelt format der denne gis over høyttaler.

– Gjenklang og dårlig akustikk.

Bevegelse

– Mangel på trinnfri på- og avstigning på transportmidler.

– Plassering av rullestoler på ulike transportmidler, som busser.

– Mangel på trinnfri atkomst til stasjoner, terminaler og annet.

– Mangelfullt vedlikehold av uteområder knyttet til transportknutepunkter, for eksempel snømåking.

Kognisjon og sensoriske vansker

– Informasjon som ikke er enkel å oppfatte og forstå.

– Forstyrrende inntrykk som lys og lyd i trafikkrelaterte lokaler.

Allergi

– Allergiske reaksjoner på grunn av materialer i setetrekk, gardiner og polstring i transportmidler, samt utslippsgasser fra transportmidlene.

I tillegg til disse eksemplene på fysiske barrierer, må man også være oppmerksom på behov i forbindelse med utøvelse av tjenester. Tjenestesektoren er sentral også på transportområdet, og god tilgjengelighet til tjenester stiller krav til blant annet opplæring av personell, mulighet for alternative måter å motta tjenester slik at alle har likeverdig tilgang på dem, og krav til tjenesteleverandørenes utforming av tjenester som tilbys.

 

Universell Utforming AS starter i 2018 et kurs i universell utforming på området persontransport. Kurset tar opp hvilke lover og regler som gjelder i dag, både i Norge og EØS-området, nødvendige grep i planlegging og offentlige anskaffelser og hvordan de enkelte elementene i en universelt utformet reisekjede henger sammen. Les mer om kurset og meld deg på her: http://universellutforming.org/kurs-i-transport-og-universell-utforming/.

 

Noter

[1] Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet: Bruk av kollektivtransport i befolkningen og blant personer med nedsatt funksjonsevne, Oslo 2017. Link: https://www.bufdir.no/Global/Bruk_av_kollektivtransport_i_befolkningen_og_blant_personer_med_nedsatt_funksjonsevne.pdf

[2] Dette gjelder ifølge rapporten personer med nedsatt bevegelsesevne, synshemmede, personer med ADHD eller med utviklingshemming.